Rt. 2005 s. 1365 (Finanger II)
Saken gjaldt spørsmålet om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen. Den uriktige gjennomføring hadde medført at en skadelidt ikke fikk medhold i sitt krav mot forsikringsselskapet etter bilansvarsloven, jf. § 7 tredje ledd bokstav b, jf. plenumsdom inntatt i Rt-2000-1811. Høyesterett i plenum la til grunn at det fulgte av EØS-avtalen og EØS-loven at staten kunne bli ansvarlig for uriktig gjennomføring av et direktiv. Flertallet kom til at staten var erstatningsansvarlig og forpliktet til å betale den erstatning som hun ville hatt krav på dersom § 7 tredje ledd var blitt endret. Under henvisning til synspunkter om rettsvillfarelse, kom et mindretall til at det ikke forelå tilstrekkelig ansvarsgrunnlag
Denne avgjørelsen er en del av den mye omtalte Finanger-saken (du kan lese om Finanger I-saken her). Saken var – og er – svært prinsipiell og banebrytende. Den ble behandlet for Høyesterett i plenum, det vil si at alle landets høyesterettsdommere deltok i behandlingen. Dette skjer kun i de aller viktigste sakene.
Saken ble prosedert av Tom Sørum (som da var den yngste som noensinne hadde prosedert for Høyesterett i plenum!). Advokat Christian Lundin var rettslig medhjelper i saken.
Les mer om saken her:
Se vår film om Finanger-sakene.
Tema – Full erstatning til passasjerer av fyllekjørere – Finanger-saken
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2005 s. 1217
I forbindelse med sak som skulle behandles av Høyesterett i plenum (se sak over, Rt. 2005 s. 1365), ble tre dommere ansett inhabile etter domstolloven § 108 og måtte vike sete. Saken gjaldt spørsmål om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med at den daværende bestemmelse i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c ikke ble opphevet ved Norges tilslutning til EØS-avtalen
Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum og advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2005 s. 769
En mann ble påført skader i en trafikkulykke og ble tilkjent erstatning fra bilens trafikkforsikringsselskap. Skaden var også etter sin art omfattet av en ulykkesforsikring tegnet av mannens arbeidsgiver. Høyesterett kom til at ulykkesforsikringsselskapet kunne kreve regress innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse, jf. skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2005 s. 104
Saken gjaldt krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 1-3, for fysisk og psykisk skade etter et forsøk på drap begått av en som var sinnssyk da handlingen fant sted. Høyesterett kom til at skadeserstatningsloven § 1-3 gjelder alle former for personlig skyldansvar og dermed også ansvar for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5. Høyesteretts flertall kom til at gjerningsmannen i sin psykotiske tilstand var klar over at han gjentatte ganger stakk med kniv og at stikkene var rettet mot et menneske. Dermed handlet han forsettlig etter skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav a. På grunn av gjerningsmannens sinnssykdom og begrensede økonomiske evne ble oppreisningen redusert. Et mindretall kom til at gjerningsmannen ikke kunne pålegges å betale erstatning.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2004 s. 1816 (Skiltmaker-dommen)
Et forsikringsselskap hadde godtatt ansvar etter bilansvarsloven for dekning av tapte lønnsinntekter til en trafikkskadet hovedaksjonær i et firma i skiltbransjen. Høyesteretts flertall kom til at skadelidte ikke kunne kreve at erstatningen omfattet fremtidig tapt eierinntekt i form av aksjeutbytte fra selskapet, som følge av at skaden reduserte selskapets verdiskapning og nettoinntekt etter skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Med støtte i rettspraksis kom Høyesteretts flertall til at heller ikke aksjeselskapet hadde krav på erstatning for disse utgiftene.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2003 s. 1358
Saken gjaldt erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som hadde skaffet seg utuktig omgang ved misbruk av stilling som terapeut. Høyesterett fant at psykologens behandling var en forutsetning for hans seksualovertredelser. Det kunne ikke skilles mellom skade som fulgte av de enkelte overgrep og skade som fulgte av behandlingen. Tap som var en følge av disse skadene kunne anses å «springe ut av de straffbare handlingene», jf. straffeprosessloven § 3. Dette gjaldt også for krav om tilbakebetaling av honorar til psykologen og erstatning for utgifter de tre hadde hatt til behandlingen.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les mer om saken her:
Erstatning for ekstrautgifter til medisinsk behandling – den banebrytende “psykologsaken”
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2003 s. 1189
Saken gjaldt sakkyndiges adgang til å redegjøre for drømmeopptegnelser han hadde fått innsyn i like før Høyesteretts behandling av saken. Grunnet manglende kontradiksjon, tillot Høyesterett ikke sakkyndige å redegjøre for opptegnelsene.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2003 s. 1183
Saken gjaldt begjæring om sakførsel for lukkede dører av hensyn til privatlivets fred, jf. domstolloven § 125 første ledd bokstav b. Høyesterett lukket dørene for å verne om sterkt personlige forhold.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2003 s. 433 (Sykkel-dommen)
Saken gjaldt forsikringsoppgjør etter sammenstøt mellom syklist og fotgjenger. Spørsmålet var om en 11-årig skoleelev opptrådte uforsvarlig og ble erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 1-1 da han under sykling til skolen innhentet og støtte sammen med en fotgjenger. Høyesterett fant at gutten ikke hadde opptrådt uaktsomt.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2002 s. 1436 (Bråtane-dommen)
En 23 år gammel kvinne ble som 11-åring påkjørt av en lastebil med varig lammelse fra skuldrene og ned samt amputasjon av venstre bein som følge. Saken gjaldt utmåling av erstatning for fremtidige utgifter, jf skadeserstatningsloven § 3-1. På bakgrunn av rettspraksis tok Høyesteretts flertall utgangspunkt i at de offentlige ytelsene ville representere det nødvendige og rimelige nivå. Skadelidte ble tilkjent erstatning for å kunne kjøpe personlig assistanse i tillegg til de offentlige ytelsene.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les mer om saken her:
Tema – Rekorderstatning til trafikkulykkeoffer – Bråtanesaken
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2002 s. 1020
Saken gjaldt spørsmålet om en lærer i offentlig videregående skole var omfattet av begrepet «offentlig Tjenestemand» i straffeloven § 127 og § 326. På bakgrunn av bestemmelsenes forarbeider kom Høyesterett til at straffebudene var anvendelige.
Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2000 s. 1811 (Finanger I)
Saken gjaldt krav om erstatning etter at en passasjer var blitt varig skadet i en bilulykke der hun visste at sjåføren var påvirket av alkohol. Etter norsk rett skulle erstatningen avkortes med 100 % når passasjeren visste at føreren av motorvognene var påvirket av alkohol. Før Høyesterett behandlet saken ba de om en uttalelse fra EFTA-domstolen om tolkning av EØS-direktivet om ansvarsforsikring for motorvogner. EFTA-domstolen konkluderte med at det var motstrid mellom EØS-direktivet og norsk rett – Finanger hadde etter EØS-retten krav på erstatning selv om hun visste at sjåføren hun satt på med var beruset. Høyesterett gjorde en selvstendig tolkning av EØS-direktivet og kom til samme resultat som EFTA-domstolen. Likevel ble resultatet i Høyesterett at erstatningen til passasjeren måtte avkortes med 30 % fordi norsk rett måtte gå foran EØS-retten, etter Høyesteretts mening. Finanger fikk derfor ingenting i erstatning fra ansvarsforsikringsselskapet til bilen.
En passasjer ble skadet i bilulykke der bilføreren hadde vært alkoholpåvirket. Passasjeren visste at føreren var påvirket. Etter bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b tilkommer passasjeren da normalt ikke erstatning. Etter uttalelse fra EFTA-domstolen ble lagt til grunn at en ordning med erstatningsbortfall lik den som var etablert i bilansvarsloven § 7, var uforenlig med EØS-retten. Høyesterett la likevel til grunn at § 7 måtte følges da det var en lovgiversak å bringe loven i overensstemmelse med EØS-retten. Dissens 10-5. – Krav etter bilens passasjerulykkesforsikring ble redusert med 30 % på grunn av passasjerens grove uaktsomhet, jf. forsikringsavtaleloven § 13-9.
Saken ble behandlet for Høyesterett i plenum, det vil si at alle høyesterettsdommere deltar. Dette skjer kun i de aller mest prinsipielle sakene. Avgjørelsen til Høyesterett, der det eksplisitt ble uttalt at staten hadde sviktet i å innarbeide et EØS-direktiv, ga et insentiv til å klage staten inn til rettsvesenet med krav om erstatning på grunn av mangelfull innarbeiding av EØS-direktivet. Det ble gjort og du kan lese om Finanger II-saken her.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les mer om saken her:
Se vår film om Finanger-sakene.
Tema – Full erstatning til passasjerer av fyllekjørere – Finanger-saken
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2000 s. 1332
I skadeforsikringssak som skal behandles i plenum hadde Staten ved Justisdepartementet anmodet om å få opptre i saken med hjemmel i plenumsloven av 25. juni 1926 nr. 2 § 5 tredje ledd. I saken er det spørsmål om å tolke en lovbestemmelse innskrenkende eller sette den delvis til side fordi den er i strid med et EØS-direktiv. Dette er utenfor anvendelsesområdet for § 5 tredje ledd som angår spørsmål om en bestemmelse er i strid med Grunnloven eller med konstitusjonell sedvanerett eller konstitusjonelle prinsipper som må likestilles med Grunnloven.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2000 s. 1323
I skadeforsikringssak hadde Justisdepartementet fremsatt begjæring om å få opptre i saken med hjemmel i plenumsloven § 5 tredje ledd. Dette utløste inhabilitetsspørsmål for tre dommere som alle måtte vike sete med hjemmel i domstolloven § 108. For to av dommerne gjaldt det samboerskap med henholdsvis departementsråden og en av ekspedisjonssjefene i departementet. Den tredje dommer var inhabil fordi hans sønn hadde deltatt i en utrederfunksjon under forberedelsen av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i saken.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 2000 s. 441 (Kåsa-dommen)
Hovedspørsmålene for Høyesterett gjaldt fastsettingen av ménerstatning og erstatning for redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet. – Uttalt at det er behov for standardiserte regler om ménerstatningen. Det var i dette tilfelle ikke grunnlag for nevneverdig skjønnsmessig tillegg til det som følger av den matematiske utregningen som etter rettspraksis er utgangspunktet for ménerstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2. – Forsikringsselskapet anførte forgjeves som et generelt synspunkt at redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet inngår i ervervstapet, og ikke kan erstattes i tillegg til tap av evne til å utføre lønnet, arbeid i full stilling, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 1993 s. 1538
Uttalelser om det ved beregningen av fremtidstapet skal gjøres tillegg for forventet reallønnsvekst. Det ble i dette tilfelle ikke tatt standpunkt til spørsmålet fordi det her under enhver omstendighet er tale om et så lite tillegg at det ikke vil ha praktisk betydning i en totalvurdering. – Det ble forgjeves fremsatt krav om “overrente” (differansen mellom oppnåelig nominell rente som skattebelastes, og kapitaliseringsrenten) for at erstatningen skal verdisikres. – Det ble ikke gjort fradrag i fastsatt erstatning for attføringspenger utbetalt i en periode forut for perioden med inntektstap. – Denne sak må sees i sammenheng med lnr 164 og 166/1993. (Rt-1993-1524 og Rt-1993-1547)
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.
Rt. 1990 s. 278
Den yngre bror kunne løse på odel den eiendom som den avdøde eldre brors enke hadde overtatt. Det ble forgjeves anført at odelsløsning skulle nektes med hjemmel i den ulovfestede regel om odelsmisbruk. Det kunne heller ikke legges til grunn at det forelå antesipert mislighold av driveplikten. Heller ikke anførselen om analogisk anvendelse av skifteloven § 63 annet og tredje ledd, førte frem. Det var lite naturlig å se det slik at eiendommens hovedsakelige formål har vært å tjene som bolig.
Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.
Les dommen på lovdata.no.