Ness Lundins saker for Høyesterett

For Ness Lundin er det viktig å drive med rettsutvikling, og vi arbeider derfor målrettet med å få juridiske problemstillinger som bør avklares, inn for Høyesterett.

Samlet har advokatene i Ness Lundin siden 1990 prosedert 40 saker for landets øverste domstol. To av sakene ble behandlet i plenum, det vil si for alle Høyesterettsdommerne, og en av sakene i såkalt storkammer.

Pr i dag har 3 av advokatene i firmaet «møterett», det vil si adgang til å føre saker for Høyesterett. Møterett gis til advokater som har vist at de er egnet til å gi retten godt faktisk og rettslig grunnlag for dommernes avgjørelse. Kun et mindretall av alle advokater får møterett for Høyesterett. I 2022 var det kun 12 nye advokater som fikk møterett!  Til sammenlikning var det 8 538 registrert som praktiserende advokater i 2021.

Nedenfor kan du lese om sakene vi har prosedert for landets øverste domstol. Beskrivelsene av sakene er hentet fra Lovdatas sammendrag.

 

HR-2023-2252-A

Et mekanisk verksted i Bodø hadde fått oppført et næringsbygg med verkstedhall og kontorfløy. Etter overtakelsen av bygget krevde verkstedet erstatning på over 11,5 millioner kroner som var brukt på å utbedre støyproblemer. Kravet ble fremsatt mot selskapet som hadde bistått med prosjekt- og byggeledelse. Selskapet, som var ansvarsforsikret, meldte fra om forsikringstilfellet til sitt forsikringsselskap. Selskapet ble senere avviklet, og forsikringssaken ble ikke fulgt opp videre.
Verkstedet, som ikke hadde meldt inn direktekrav mot forsikringsselskapet innen utløpet av foreldelsesfristen, gjorde gjeldende at det nå avviklede selskapets melding til forsikringsselskapet innebar at den særlige foreldelsesregelen i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd gjelder. Etter denne bestemmelsen foreldes krav som er meldt til forsikringsselskapet, tidligst seks måneder etter at forsikringsselskapet har varslet at foreldelse vil bli påberopt.
Høyesterett kom til at forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd må tolkes slik at en skadelidt som vil gjøre gjeldende direktekrav mot en skadevolders forsikringsselskap, selv må melde direktekravet til selskapet for å komme inn under særregelen om avbrudd av foreldelsesfristen. Direktekravet mot forsikringsselskapet var derfor foreldet.
Avgjørelsen avklarer at skadelidte selv må melde direktekrav til forsikringsselskapet for å komme inn under særregelen om foreldelse i forsikringsavtaleloven § 8-6 tredje ledd.

Saken ble prosedert av advokat Therese Lohne Boehlke.

Les mer om saken her:

Ny dom fra Høyesterett om foreldelse av direktekrav

Rett24.no: Forsikringsbransjen vant frem i prinsippsak om foreldelse

Les dommen på lovdata.no.

HR-2023-2069-A

Et ekstremt prematurfødt barn fikk ved intensivbehandling satt inn et arteriekateter i venstre arm for overvåking av blodtrykk og blodverdier. Kateteret medførte nedsatt blodsirkulasjon. Dette medførte i sin tur omfattende vevsdød på barnets venstre hånd, med tap av samtlige fingre og en medisinsk invaliditetsgrad på 40 %. Ved helhetsvurderingen etter pasientskadeloven § 2 tredje ledd kom Høyesteretts flertall på fire dommere i motsetning til lagmannsretten til at det ikke var grunnlag for å tilkjenne erstatning for skaden. Overvåkingen av blodtrykk og blodverdier var et nødvendig element i intensivbehandlingen, som igjen var nødvendig for å redde pasientens liv. Da ligger tålegrensen for hva pasienten må akseptere, høyt. Bruken av arteriekateter var også ansett som beste praksis for overvåkingen. Risikoen for en så stor skade som barnet fikk, var meget lav. På den annen side var skaden ikke så stor at den talte med særlig styrke for å tilkjenne erstatning. Det forelå da ikke et så markert misforhold mellom skaden og lidelsen som foranlediget intensivbehandlingen, til at tålegrensen for hva pasienten måtte akseptere, var overskredet. En dommer dissenterte og mente at tålegrensen var overskredet. Staten ved Pasientskadenemnda ble frifunnet.

Saken ble prosedert av advokat Therese Lohne Boehlke.

Les mer om saken her:

Dom fra Høyesterett i sak mot Pasientskadenemnda

Les dommen på lovdata.no.

HR-2023-1108-A

En kvinne, som store deler av oppveksten hadde blitt fulgt opp av helsevesenet for sine psykiske plager, begikk selvmord da hun var 20 år gammel. Kvinnens far fremsatte krav om erstatning etter pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Faren og Pasientskadenemnda var enige om at selvmordet sannsynligvis ville vært unngått dersom hun hadde fått adekvat behandling. Det forelå ansvarsgrunnlag og det var en faktisk årsakssammenheng mellom behandlingssvikten og farens psykiske skade. Spørsmålet for Høyesterett var om det rettslige kravet til adekvat årsakssammenheng mellom de ansvarsbetingende forholdene og farens psykiske skade var oppfylt. Høyesteretts flertall på fire dommere kom til at fars psykiske skade var påregnelig i den forstand at slik skade erfaringsmessig kan forventes når et barn dør som følge av selvmord. Rettslig sett må det i tillegg foreligge en «særlig belastning» utover tapet av barnet. Selv om faren utvilsomt har vært utsatt for store belastninger over lang tid, kom Høyesterett til at selvmordet eller omstendighetene rundt det rettslig sett ikke kan sies å utgjøre en særlig belastning ut over tapet av datteren. Vurderingen bygger først og fremst på at dødsfallet ikke sto i umiddelbar sammenheng med svikten i helsehjelpen. Høyesterett fant at det ikke var slik nærhet mellom fars psykiske skade og den ansvarsbetingende helsesvikten at det var rimelig å knytte erstatningsansvar til den. En dommer dissenterte og mente at omstendighetene rundt selvmordet og den langvarige behandlingssvikten i helsevesenet representerte en «særlig belastning» ut over selve tapet av datteren.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Psykisk skade etter dødsfall i familien

Rett24.no: Høyesterett med ny erstatningsdom om kravet til årsakssammenheng ved psykiske skader

Les dommen på lovdata.no.

HR-2023-268-A

Staten v/Pasientskadenemnda har tilkjent erstatning til etterlatt ektefelle og to barn, etter et dødsfall som følge av forsinket diagnostikk av føflekkreft. I erstatningen var det gjort et skjønnsmessig fradrag fordi de etterlatte hadde fått utbetalt livsforsikringer som var tegnet for avdøde. Dommen vil ta stilling til når skadevolder har anledning til å gjøre et fradrag i sitt erstatningsansvar, fordi skadelidte har fått utbetalt andre private forsikringsytelser. Det vil også bli tatt stilling til om dette fradraget skal vurderes individuelt for hver av de etterlatte, eller om det skal vurderes samlet for alle tre etterlatte.

Saken ble prosedert av advokat Therese Lohne Boehlke.

Les mer om saken her:

Private forsikringer = mindre i erstatning fra skadevolder?

Les dommen på lovdata.no.

HR-2022-1980-A

I tvist om rettmessigheten av fakturaene for et omfattende elektroarbeid i en privatbolig uttalte Høyesterett at bustadoppføringsloven § 48 først og fremst er gitt for å ivareta forbrukerens kontrollbehov. Av den grunn må entreprenøren gi en kravsoppstilling som spesifiserer de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler. Regningen må oppgi hvor mange timer og hvilke kostnader som omfattes av den enkelte vederlagsposten der det kreves vederlag for regningsarbeid. Er det utført endrings- eller tilleggsarbeider, må de spesifiseres hver for seg. Forbrukeren kan også kreve å få fremlagt dokumentasjon. En skjønnsmessig oppstilling fra entreprenøren i ettertid kan, etter en konkret vurdering, likevel oppfylle lovens krav. Konsekvensen av at entreprenøren ikke legger frem en kontrollerbar regning er at forbrukeren får en tilleggsfrist for betaling. Ut over dette griper ikke § 48 inn i entreprenørens rett til vederlag for utført arbeid. Lagmannsretten hadde trukket inn vurderingstemaet i bustadoppføringsloven § 42 ved vurderingen etter § 48. Dette var uriktig rettsanvendelse. Det var imidlertid gjort en inngående vurdering av om entreprenøren hadde krav på vederlag for endrings- og tilleggsarbeider etter lovens regler, og det fremsatte kravet var satt vesentlig ned. Den uriktige rettsanvendelsen hadde da ikke betydning for resultatet. Kundens anke over lagmannsrettens dom ble forkastet.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Forbruker mot entreprenør – sak opp for Høyesterett

Les dommen på Lovdata.no.

HR-2020-1332-A

En pasient som var blitt utredet for hjerteflimmer, var ikke blitt informert om at behandling med blodfortynnende medikamenter for å forebygge hjerneslag ikke ble ansett nødvendig. Etter god medisinsk praksis skulle han vært tatt med på råd om dette. Pasienten fikk senere hjerneslag av en annen årsak enn hjerteflimmer. Det var enighet om at blodfortynnende behandling ikke ville ha forhindret slaget, men kunne gjort skadeomfanget mindre. Høyesterett kom enstemmig til at den manglende informasjonen om behandlingsvalget utgjorde svikt ved ytelsen av helsehjelp, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav a. Et flertall på tre dommere fant imidlertid at mer-skaden, som tok utgangspunkt i en annen skadeårsak enn hjerteflimmeret som pasienten var behandlet for, var en for fjern og avledet følge av informasjonssvikten til at det kunne knyttes ansvar til den. Et mindretall på to dommere kom til at mer-skaden var utslag av den risikoen som svikten ved ytelsen av helsehjelpen skapte, og at pasienten derfor hadde rett til erstatning.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Prinsipiell sak om pasientskadeerstatning

Les dommen på lovdata.no.

HR-2020-35-A

Saksøkerne i erstatningssak hadde begrenset søksmålet til å kreve fastsettelsesdom for at erstatningsvilkårene var oppfylt. De saksøkte påsto seg prinsipalt frifunnet, og nedla subsidiær påstand om betaling av erstatning fastsatt etter rettens skjønn. Høyesterett, som behandlet saken i avdeling, kom som de tidligere instanser til at saksøkte hadde adgang til å trekke den eventuelle erstatningsutmålingen inn i saken, jf. tvl. § 15-1 jf. § 1-3. Verken lovens ordlyd eller forarbeidene ga støtte for avvisning av de saksøktes subsidiære krav. Reelle hensyn talte også for de saksøktes adgang til å fremme dette kravet.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

HR-2019-497-A

Saken gjaldt spørsmål om straffansvar og oppreisningserstatning etter at en jente ble påkjørt i en alpinbakke og pådro seg alvorlige og varige skader. En venninne av den ti år gamle jenta hadde falt på nedsiden av et heng, og skadelidte skulle hjelpe henne. Skadevolderen kom i stor fart over hengkanten og kunne ikke se hva som befant seg under den. Hun ble alvorlig skadet og vil få varig mén. Ulykken skjedde fordi tiltalte kjørte i svært høy hastighet over en uoversiktlig hengkant, og derfor ikke klarte å svinge unna piken som befant seg i henget. Høyesterett la til grunn at normen for forsvarlig opptreden i en alpinbakke er at alpinisten må kjøre kontrollert og tilpasse kjøringen til forholdene slik at han eller hun ikke utsetter noen for unødig risiko. Ikke all uhensiktsmessig kjøring eller kjøring i høy fart vil være uforsvarlig, men i dette tilfellet hadde tiltalte klart fraveket det som er forsvarlig opptreden ved alpinkjøring. Alder eller andre personlige forhold var ikke til hinder for at han kunne klandres for kjøringen. Utvalget var enig med lagmannsretten i at tiltalte følgelig hadde overtrådt strl. § 280, jf. strl. § 23. Utvalget var også enig med lagmannsrettens flertall i at det forelå grov uaktsomhet ved vurderingen etter skadeserstatningsloven § 3-5, slik at vilkårene for å tilkjenne oppreisning var oppfylt. Dommen gir generell veiledning for aktsomhetsnormen ved skikjøring, både i strafferettslig og erstatningsrettslig sammenheng.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Høyesterett vurderer slalåmkjørers ansvar etter påkjørsel i skibakken

19-åring dømt etter slalåmpåkjørsel

Les dommen på lovdata.no.

HR-2019-318-A (Ribb-dommen)

En kvinne ble påført et brudd i ryggen under en RIB-tur. Høyesterett kom i likhet med lagmannsretten til at eieren av RIB’en ikke var erstatningsansvarlig for skaden, jf. skadeserstatningsloven § 2-1 og sjøloven § 418 med videre henvisninger. Forskriftene som gjelder for RIB-kjøring var ikke brutt av eieren eller båtføreren. Heller ikke for øvrig var det påvist handlinger fra føreren i strid med det passasjerene med rimelighet kunne forvente ved deltakelse på en slik tur, som var forbundet med en viss risiko. Det vil alltid kunne skje at noen kommer til skade, uten at det lar seg gjøre å peke på noen konkret uaktsom handling som årsak til hendelsen. Og selv om aktsomhetskravet er strengt, medfører ikke ethvert avvik fra optimal adferd at det foreligger erstatningsbetingende uaktsomhet. Kvinnens anke over lagmannsrettens dom, der eierens forsikringsselskap ble frifunnet, ble forkastet.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Høyesterett klargjør ansvaret ved fritidsulykker

Brud tapte i Høyesterett: – Eventselskap ikke ansvarlig for RIB-ulykke

Les dommen på lovdata.no.

 

 

SE VÅR FILM OM DEN PRINSIPIELLE NORDSJØDYKKER-SAKEN

 

HR-2018-2427-A

En tiltalt etter strl. § 274 andre ledd jf. § 273 var frifunnet i lagmannsretten på grunn av nødverge. Han hadde oppfattet situasjonen slik at fornærmede hadde hevet armen for å slå, og hadde derfor rettet et hardt og målrettet slag mot fornærmedes hakeparti, med fall og betydelige skader til følge. I erstatningssaken kom Høyesterett til at skadeserstatningsloven § 1-4 andre punktum ikke var generelt til hinder for erstatningsansvar for nødvergehandlinger overfor den som faren truet fra. Den strafferettslige frifinnelsen basert på nødverge var heller ikke til hinder for at fornærmede kunne rette et sivilrettslig erstatningskrav mot tiltalte. Høyesterett var, basert på lagmannsrettens situasjonsbeskrivelse, enig i at tiltaltes reaksjon måtte karakteriseres som grovt uaktsom og med det utbetalt oppreisningserstatning.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les mer om saken her:

Soldat på bytur slo ned mann i selvforsvar – han som ble slått ned får erstatning

Les dommen på lovdata.no.

HR-2018-1729-A

En psykotisk bilfører hadde forårsaket en dødsulykke i trafikken. De etterlatte etter den omkomne fremmet krav om oppreisningserstatning mot den skadevoldende bilens trafikkforsikringsselskap. Høyesterett kom som de tidligere instanser til at selskapets ansvar etter bilansvarsloven § 4 andre punktum var begrenset til det oppreisningsbeløpet som den personlige skadevolderen kunne vært holdt ansvarlig for, jf. skadeserstatningsloven § 1-3 og § 3-5, og som tingretten og lagmannsretten hadde satt til 75 000 kroner. Det ble lagt avgjørende vekt på uttalelser i lovforarbeidene. System- og konsekvensbetraktninger kunne ikke føre til noe annet resultat.

Saken ble prosedert av Anette Eckhoff, daværende advokat for Ness Lundin.

Les mer om saken her:

Lavere erstatning etter trafikkskade voldt av sinnssyke?

Les dommen på lovdata.no.

HR-2018-442-A

En gutt som var født i 2001, utviklet alvorlig pasientskade etter å ha fått vaksine mot svineinfluensa i 2009. Han hadde fått utbetalt standardisert erstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a, slik bestemmelsen lød før 1. mars 2018, jf. pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d og § 3 andre ledd. Høyesterett kom til at han ikke kunne kreve erstatning for tapt hjemmearbeidsevne i tillegg til den standardiserte erstatningen. Det ble vist til den tidligere ordlyden i skadeserstatningsloven § 3-2a og § 3-1, til uttalelser i lovforarbeidene og til fast og konsistent praksis.

Saken ble prosedert av advokat Therese Lohne Boehlke.

Les dommen på lovdata.no.

HR-2016-2560-A

En mann ble skadet da han skled og falt ned fra taket på en konteiner som han hadde lastet opp på en kranbil. Høyesterett kom til at skaden ikke var omfattet av det objektive bilansvaret etter bilansvarsloven § 4. Det var egenskapene ved lasten som var den umiddelbare årsaksfaktoren, ikke realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret. Skaden lå da godt innenfor det såkalte losse- og lasteunntaket. Lastebilens forsikringsselskap ble frifunnet.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les dommen på lovdata.no.

HR-2015-1093-A – Rt. 2015 s. 577

Saken gjaldt utmåling av pasientskadeerstatning etter behandling av en godartet hjernesvulst hos et åtte år gammelt barn. Spørsmålet i saken var om en innsigelse fra staten skulle settes til side fordi den var i strid med vedtaket pasientskadenemnda hadde truffet. Høyesteretts flertall kom til at staten kunne fremsette en slik anførsel. Det ble vist til at det er erstatningskravet som sådant som kan bringes inn for domstolene etter pasientskadeloven § 18, og at statens adgang til å få realitetsprøvd sine anførsler må være den samme som for enhver annen saksøkt i en erstatningssak. Noe forbehold om at det som kan prøves, er begrenset av vedtaket som har ført til saksanlegget, følger ikke av forarbeidene.

Saken ble prosedert av Anette Eckhoff, daværende advokat for Ness Lundin.

Les mer om saken her:

Skarp dissens i Høyesterett – Pasientskadenemnda kan få overprøvd sitt eget ansvarsvedtak

Høyesterett skal avgjøre om Pasientskadenemnda har rett til omkamp om eget vedtak

Kan pasientskadenemda ta eget vedtak til retten?

Les dommen på lovdata.no.

---

 

Her kan du lese dybdeartikler om noen av de større, prinsipielle sakene som Ness Lundin har arbeidet med:

HR-2014-2425-S – Rt. 2014 s. 1203 (kapitaliseringsrente)

I erstatningssak kom Høyesterett til at kapitaliseringsrenten som skal anvendes ved neddiskonteringen av fremtidig inntektstap, fremtidige utgifter og menerstatning til nåtidsverdi, som hovedregel skal være fire prosent, mot tidligere fem prosent. Det ble tatt utgangspunkt i den gjennomsnittlige realavkastning som kan oppnås ved forvaltning av erstatningsbeløp når man ser flere tiår frem i tid, og lagt til grunn at skadelidte måtte investere i en bredere investeringsportefølje enn en som besto av 80 prosent statsobligasjoner. En del av erstatningen måtte også forutsettes brukt til å finansiere bolig. Usikre økonomiske fremtidsutsikter og det forhold at denne kapitaliseringsrenten måtte forutsettes å stå fast i lang tid, tilsa forsiktighet med å gjøre store endringer i forhold til tidligere rettstilstand. Det var ikke grunnlag for å fastsette egen kapitaliseringsrente for midler som ble forvaltet av fylkesmannen som vergemålsmyndighet. Dette er et spørsmål det må være opp til lovgiver å ta standpunkt til. Skatteulempen, som hittil i de fleste tilfeller har vært satt til 25 prosent, ble nå fastsatt til 20 prosent.

Saken var en såkalt storkammersak der til samme 11 dommere deltok. Det skjer kun i særlig prinsipielle saker. Med advokatene Christian Lundin og Tom Sørum i spissen, sørget Advokatfirmaet Ness Lundin for at alle skadelidte med et fremtidig tap fikk rett på et cirka 20 prosent høyere beløp utbetalt i erstatning. Dette var et viktig steg i kampen om å sikre skadelidte full erstatning og har betydning for alle som har krav på erstatning etter skader. Du kan lese mer om dommen her og om kapitaliseringsrenten her.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum og advokat Christian Lundin.

Les mer om saken her:

Advokatfirmaet Ness Lundin seiret i sak om kapitaliseringsrente

Lavere kapitaliseringsrente – seier i Høyesterett

Hva er kapitaliseringsrente?

Les dommen på lovdata.no.

HR-2014-2423-A – Rt. 2014 s. 1192

I sak om utmåling av erstatning for forsørgertap til de etterlatte etter trafikkulykke hvor bilføreren som omkom, var alkoholpåvirket, kom Høyesterett til at erstatningen skulle avkortes med 20 prosent på grunnlag av delvis identifikasjon mellom de etterlatte og føreren, jf. bilansvarsloven § 7 og skadeserstatningsloven § 5-1. Høyesterett fravek således avgjørelsen i Rt-1997-149, hvor avkortningen i en tilsvarende sak ble satt til 50 prosent. Ved vurderingen la Høyesterett særlig vekt på rettsutviklingen siden 1997. Det ble vist til at passasjerer ikke lenger er omfattet av utelukkelsesregelen i bilansvarsloven § 7 fjerde ledd, men at avkortning overfor passasjerer nå er regulert av § 7 første ledd jf. skadeserstatningsloven § 5-1, med den konsekvens at det vanligvis foretas en avkortning på 30 prosent. Det ble også vist til at sosiale hensyn bør tillegges betydelig vekt ved identifikasjonsvurderingen. De etterlatte etter føreren burde heller ikke stilles dårligere enn passasjeren. Det var ikke grunn til å differensiere mellom samboer og barn

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Tema – Avkortning av erstatning ved tap av forsørger

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2013 s. 484

Skadelidtes erstatningskrav etter voldsoffererstatningsordningen ble begrenset til 20 ganger folketrygdens grunnbeløp i samsvar med voldsoffererstatningsloven § 11 slik den lød på skadetidspunktet i 2008. Anførsel om at vedtakstidspunktet skulle legges til grunn førte ikke frem. Krav om forsinkelsesrente ble heller ikke tatt til følge, da Høyesterett kom til at et krav på voldsoffererstatning ikke er et «pengekrav på formuerettens område» etter forsinkelsesrenteloven § 1. Det var heller ikke grunnlag for å tilkjenne avsavnsrente basert på rimelighetsbetraktninger

Saken ble prosedert av Lars Edvard Landsverk, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2012 s. 1793

Etter bilansvarsloven § 6 andre ledd, slik bestemmelsen lød frem til endringsloven av 5. juni 2009 nr. 34, var oppreisningskrav unntatt fra den obligatoriske forsikringsordningen for motorvogner. I uttalelse av 20. juni 2008 uttalte EFTA-domstolen at dette unntaket ikke var forenlig med EUs motorvognforsikringsdirektiver, og at unntaket utgjorde et tilstrekkelig kvalifisert brudd på EØS-retten til å kunne utløse erstatningsansvar for staten. I gruppesøksmål anlagt av Landsforeningen for Trafikkskadde, og hvor tvistespørsmålet var om denne feilen var tilstrekkelig kvalifisert til å utløse ansvar, la Høyesterett til grunn at den omstendighet at direktivet er overtrådt, i seg selv kan være nok til at overtredelsen er tilstrekkelig kvalifisert, at direktivets klarhet står sentralt i vurderingen, og at terskelen ikke må legges så høyt at det ikke blir noen realitet i erstatningsordningen. Høyesterett kom deretter til at en artikkel i et av direktivene var utformet slik at direktivene ikke var klare nok til at overtredelsen i seg selv kunne begrunne ansvar. Uklarheten ble imidlertid ryddet av veien med en avgjørelse fra EU-domstolen i 1996. Staten ble følgelig ansett erstatningsansvarlig for oppreisningskrav etter trafikkulykker som hadde skjedd etter 1. januar 1997

Høyesterett kom til at feilen var tilstrekkelig kvalifisert fra og med år 1996, slik at det var grunnlag for holde staten ansvarlig. Skjæringstidspunktet ble satt til 1. januar 1997. Dommen førte til at staten ble erstatningsansvarlig for alle oppreisningskrav etter trafikkulykker som hadde funnet sted etter 1. januar 1997. Les om EFTA-domstolens uttalelse før behandlingen i Høyesterett her.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les mer om saken her:

Trafikkofre vant mot staten – får endelig oppreisning

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2011 s. 1238

Saken gjaldt utmåling av erstatning for tap av forsørger og om sparing til fremtidig forbruk, angitt som pensjonssparing, kunne anses som forsørgelse etter skadeserstatningsloven § 3-4. Høyesterett kom til at gjenlevende ektefelle ikke indirekte kunne få dekket forsørgertapet utenfor tapsperioden ved at bortfalt sparing i tapsperioden ble erstattet som forsørgertap. Med unntak av avdrag på boliglån, kunne sparing til kapitaloppbygging ikke anses som forsørgelse.

Saken ble prosedert av Lars Edvard Landsverk, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2009 s. 1626

En lærer ved en ungdomsskole pådro seg en bruskskade i kneet mens hun instruerte i dans i en musikktime. Høyesterett kom til at skaden ikke var forvoldt ved en arbeidsulykke i samsvar med det avdempede ulykkesbegrep i folketrygdloven § 13-3 første ledd, jf. andre ledd

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2009 s. 1237 (Nordsjødykker-dommen)

Den kjente nordsjødykkersaken handlet om de dykkerne som hadde dykket i Nordsjøen i pionertiden for petroleumsvirksomheten. Flere av dykkerne som hadde vært med fikk senere påvist skader på sentralnervesystemet med mulig sammenheng til dykkingen. De saksøkte derfor staten med krav om erstatning. Høyesterett frifant staten på tre grunnlag. For det første mente Høyesterett at det ikke forelå objektivt ansvar fordi det ikke var tilstrekkelig nærhet mellom staten og den skadevoldende virksomheten. For det andre mente Høyesterett at det heller ikke kunne påvises subjektivt ansvar fordi arbeidstilsynet ikke hadde handlet uaktsomt. For det tredje fant ikke Høyesterett noe brudd på de Europeiske menneskerettighetene.

Saken gjaldt fire dykkeres krav mot staten om erstatning for skade ved dykking i Nordsjøen i den såkalte pionertiden i petroleumsvirksomheten. Høyesterett kom til at de forhold dykkerne hadde anført, hverken enkeltvis eller samlet skapte en tilstrekkelig nær tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomhet til at det kunne ilegges ansvar etter det ulovfestede objektive ansvar. Tilsynsmyndighetenes praksis kunne ikke karakteriseres som uaktsom. Virksomheten var heller ikke i strid med flere påberopte menneskerettkonvensjoner.

Ness Lundin og advokatene var uenige med resultatet i Høyesterett, og bisto derfor dykkerne med anken til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Der vant Ness Lundin frem med at det forelå menneskerettighetsbrudd fra den norske stats side. Du kan lese denne avgjørelsen her.

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum og advokat Erik Johnsrud.

Les mer om saken her:

Se vår film om Nordsjødykker-saken.

Tema – Nordsjødykkerne – Seier i Strasbourg

Nordsjødykkerene fikk medhold i Strasbourg

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2009 s. 6

En mann var av lagmannsretten domfelt for overtredelse av straffeloven § 238 og vegtrafikkloven § 31 jf. § 3, for uaktsomt å ha kjørt på en mann som hadde stilt seg opp ved en parkeringslomme de begge hevdet å ha krav på. Fornærmede ble 100 % arbeidsufør og 58 % varig medisinsk invalid. På grunn av sen oversendelse av saken fra påtalemyndigheten til Høyesterett, i strid med straffeprosessloven § 316, ble fengselsstraffen satt ned fra 30 dager til 21 dager. Fordi føreren hadde hatt førerkortet i besittelse i hele 2 år og 10 måneder etter hendelsen, satt Høyesterett ned tap av førerrett til 1 år og 6 måneder, jf. tapsforskriften § 1-4. Oppreisning ble under henvisning til rettspraksis satt til 75 000 kroner

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2008 s. 453

En mann ble skadet i en trafikkulykke hvor sjåføren var beruset. Skadelidte var klar over at sjåføren var beruset og spørsmålet var hvor stor avkortning som måtte gjøres i erstatningen, jf. bilansvarsloven § 7 første ledd. Høyesterett la vekt på at skadelidte var mer å bebreide enn skadelidte i plenumsdommen Rt-2000-1811 (Finanger I). Han kjente risikoen ved promillekjøring og at kjøringen fremsto som et fellesprosjekt. Retten kom til at erstatningen maksimalt kunne avkortes med 40 %.

Høyesterett kom til at erstatningen maksimalt kunne avkortes med 40 %. Skadelidte vant dermed frem med sin anke og fikk krav på langt høyere erstatning. Saken ble prosedert av Christian Lundin og var av prinsipiell karakter. Høyesterett uttalte at selv om avkortning blant annet har til formål å stimulere til aktsom opptreden i trafikken, går det en grense for langt bestemmelsen kan benyttes som preventivt formål – selv om skadelidte har opptrådt grovt uaktsomt må vedkommende sikres en erstatning som er sosialt rettferdig. På denne måten bidro dommen til å styrke skadelidtes erstatningsrettslige vern ved medvirkning til egen skade.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2007 s. 1257

Saken gjaldt anke over rettsbruken i overskjønn av verdisetting av eiendom ved odelsløsning, jf odelslova § 49 første ledd. Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde bygget på feil rettsanvendelse når den hadde kommet til at det ikke var nødvendig å ta stilling til om potensielle driftsformer kunne være lønnsomme.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2006 s. 1519 (Pionerdykker-dommen)

Saken gjaldt spørsmål om staten var erstatningspliktig ved for sen behandling av en søknad om uførepensjon. Vilkår for støtte etter en støtteordning for tidligere dykkere som hadde utført dykkeroppdrag på norsk sokkel i Nordsjøen, var at dykkeren hadde fått redusert arbeids- og ervervsevne som følge av dykking i Nordsjøen før 1990. Som følge av sen saksbehandling gikk en søker glipp av et større erstatningsbeløp. Basert på de berettigede forventninger søkeren hadde til prioritering av saken, kom Høyesterett til at trygdekontoret hadde utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved ikke å treffe et vedtak i tide, jf. skadeserstatningsloven § 2-1

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2006 s. 61

I forbindelse med straffesak avsagt samme dag, Rt-2006-55, fremmet foreldrene til piken som ble drept av et lekeapparat oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5. Høyesterett kom til at det burde fastsettes et normert beløp for oppreisning ved uaktsomt drap, og at dette beløpet måtte være lavere enn tilsvarende beløp ved forsettlig drap. Normert beløp ble satt til kr 75.000, men av prosessuelle grunner ble erstatningsbeløpet satt til kr 100.000

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

 

SE VÅR FILM OM DEN PRINSIPIELLE FINANGER-SAKEN

 

Rt. 2005 s. 1365 (Finanger II)

Saken gjaldt spørsmålet om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med tilslutningen til EØS-avtalen. Den uriktige gjennomføring hadde medført at en skadelidt ikke fikk medhold i sitt krav mot forsikringsselskapet etter bilansvarsloven, jf. § 7 tredje ledd bokstav b, jf. plenumsdom inntatt i Rt-2000-1811. Høyesterett i plenum la til grunn at det fulgte av EØS-avtalen og EØS-loven at staten kunne bli ansvarlig for uriktig gjennomføring av et direktiv. Flertallet kom til at staten var erstatningsansvarlig og forpliktet til å betale den erstatning som hun ville hatt krav på dersom § 7 tredje ledd var blitt endret. Under henvisning til synspunkter om rettsvillfarelse, kom et mindretall til at det ikke forelå tilstrekkelig ansvarsgrunnlag

Denne avgjørelsen er en del av den mye omtalte Finanger-saken (du kan lese om Finanger I-saken her). Saken var – og er – svært prinsipiell og banebrytende. Den ble behandlet for Høyesterett i plenum, det vil si at alle landets høyesterettsdommere deltok i behandlingen. Dette skjer kun i de aller viktigste sakene.

Saken ble prosedert av Tom Sørum (som da var den yngste som noensinne hadde prosedert for Høyesterett i plenum!). Advokat Christian Lundin var rettslig medhjelper i saken.

Les mer om saken her:

Se vår film om Finanger-sakene.

Tema – Full erstatning til passasjerer av fyllekjørere – Finanger-saken

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2005 s. 1217

I forbindelse med sak som skulle behandles av Høyesterett i plenum (se sak over, Rt. 2005 s. 1365), ble tre dommere ansett inhabile etter domstolloven § 108 og måtte vike sete. Saken gjaldt spørsmål om staten var erstatningsansvarlig for uriktig gjennomføring av EFs motorvognforsikringsdirektiver i norsk rett i forbindelse med at den daværende bestemmelse i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav c ikke ble opphevet ved Norges tilslutning til EØS-avtalen

Saken ble prosedert av advokat Tom Sørum og advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2005 s. 769

En mann ble påført skader i en trafikkulykke og ble tilkjent erstatning fra bilens trafikkforsikringsselskap. Skaden var også etter sin art omfattet av en ulykkesforsikring tegnet av mannens arbeidsgiver. Høyesterett kom til at ulykkesforsikringsselskapet kunne kreve regress innenfor rammen av den ansvarlige skadevolders totale forpliktelse, jf. skadeserstatningsloven § 3-7 nr. 3.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2005 s. 104

Saken gjaldt krav om oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5, jf. § 1-3, for fysisk og psykisk skade etter et forsøk på drap begått av en som var sinnssyk da handlingen fant sted. Høyesterett kom til at skadeserstatningsloven § 1-3 gjelder alle former for personlig skyldansvar og dermed også ansvar for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5. Høyesteretts flertall kom til at gjerningsmannen i sin psykotiske tilstand var klar over at han gjentatte ganger stakk med kniv og at stikkene var rettet mot et menneske. Dermed handlet han forsettlig etter skadeserstatningsloven § 3-5 bokstav a. På grunn av gjerningsmannens sinnssykdom og begrensede økonomiske evne ble oppreisningen redusert. Et mindretall kom til at gjerningsmannen ikke kunne pålegges å betale erstatning.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2004 s. 1816 (Skiltmaker-dommen)

Et forsikringsselskap hadde godtatt ansvar etter bilansvarsloven for dekning av tapte lønnsinntekter til en trafikkskadet hovedaksjonær i et firma i skiltbransjen. Høyesteretts flertall kom til at skadelidte ikke kunne kreve at erstatningen omfattet fremtidig tapt eierinntekt i form av aksjeutbytte fra selskapet, som følge av at skaden reduserte selskapets verdiskapning og nettoinntekt etter skaden, jf. skadeserstatningsloven § 3-1. Med støtte i rettspraksis kom Høyesteretts flertall til at heller ikke aksjeselskapet hadde krav på erstatning for disse utgiftene.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2003 s. 1358

Saken gjaldt erstatningskrav fra tre menn mot en psykolog som hadde skaffet seg utuktig omgang ved misbruk av stilling som terapeut. Høyesterett fant at psykologens behandling var en forutsetning for hans seksualovertredelser. Det kunne ikke skilles mellom skade som fulgte av de enkelte overgrep og skade som fulgte av behandlingen. Tap som var en følge av disse skadene kunne anses å «springe ut av de straffbare handlingene», jf. straffeprosessloven § 3. Dette gjaldt også for krav om tilbakebetaling av honorar til psykologen og erstatning for utgifter de tre hadde hatt til behandlingen.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les mer om saken her:

Erstatning for ekstrautgifter til medisinsk behandling – den banebrytende “psykologsaken”

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2003 s. 1189

Saken gjaldt sakkyndiges adgang til å redegjøre for drømmeopptegnelser han hadde fått innsyn i like før Høyesteretts behandling av saken. Grunnet manglende kontradiksjon, tillot Høyesterett ikke sakkyndige å redegjøre for opptegnelsene.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2003 s. 1183

Saken gjaldt begjæring om sakførsel for lukkede dører av hensyn til privatlivets fred, jf. domstolloven § 125 første ledd bokstav b. Høyesterett lukket dørene for å verne om sterkt personlige forhold.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2003 s. 433 (Sykkel-dommen)

Saken gjaldt forsikringsoppgjør etter sammenstøt mellom syklist og fotgjenger. Spørsmålet var om en 11-årig skoleelev opptrådte uforsvarlig og ble erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 1-1 da han under sykling til skolen innhentet og støtte sammen med en fotgjenger. Høyesterett fant at gutten ikke hadde opptrådt uaktsomt.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2002 s. 1436 (Bråtane-dommen)

En 23 år gammel kvinne ble som 11-åring påkjørt av en lastebil med varig lammelse fra skuldrene og ned samt amputasjon av venstre bein som følge. Saken gjaldt utmåling av erstatning for fremtidige utgifter, jf skadeserstatningsloven § 3-1. På bakgrunn av rettspraksis tok Høyesteretts flertall utgangspunkt i at de offentlige ytelsene ville representere det nødvendige og rimelige nivå. Skadelidte ble tilkjent erstatning for å kunne kjøpe personlig assistanse i tillegg til de offentlige ytelsene.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les mer om saken her:

Tema – Rekorderstatning til trafikkulykkeoffer – Bråtanesaken

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2002 s. 1020

Saken gjaldt spørsmålet om en lærer i offentlig videregående skole var omfattet av begrepet «offentlig Tjenestemand» i straffeloven § 127 og § 326. På bakgrunn av bestemmelsenes forarbeider kom Høyesterett til at straffebudene var anvendelige.

Saken ble prosedert av advokat Christian Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2000 s. 1811 (Finanger I)

Saken gjaldt krav om erstatning etter at en passasjer var blitt varig skadet i en bilulykke der hun visste at sjåføren var påvirket av alkohol. Etter norsk rett skulle erstatningen avkortes med 100 % når passasjeren visste at føreren av motorvognene var påvirket av alkohol. Før Høyesterett behandlet saken ba de om en uttalelse fra EFTA-domstolen om tolkning av EØS-direktivet om ansvarsforsikring for motorvogner. EFTA-domstolen konkluderte med at det var motstrid mellom EØS-direktivet og norsk rett – Finanger hadde etter EØS-retten krav på erstatning selv om hun visste at sjåføren hun satt på med var beruset. Høyesterett gjorde en selvstendig tolkning av EØS-direktivet og kom til samme resultat som EFTA-domstolen. Likevel ble resultatet i Høyesterett at erstatningen til passasjeren måtte avkortes med 30 % fordi norsk rett måtte gå foran EØS-retten, etter Høyesteretts mening. Finanger fikk derfor ingenting i erstatning fra ansvarsforsikringsselskapet til bilen.

En passasjer ble skadet i bilulykke der bilføreren hadde vært alkoholpåvirket. Passasjeren visste at føreren var påvirket. Etter bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b tilkommer passasjeren da normalt ikke erstatning. Etter uttalelse fra EFTA-domstolen ble lagt til grunn at en ordning med erstatningsbortfall lik den som var etablert i bilansvarsloven § 7, var uforenlig med EØS-retten. Høyesterett la likevel til grunn at § 7 måtte følges da det var en lovgiversak å bringe loven i overensstemmelse med EØS-retten. Dissens 10-5. – Krav etter bilens passasjerulykkesforsikring ble redusert med 30 % på grunn av passasjerens grove uaktsomhet, jf. forsikringsavtaleloven § 13-9.

Saken ble behandlet for Høyesterett i plenum, det vil si at alle høyesterettsdommere deltar. Dette skjer kun i de aller mest prinsipielle sakene. Avgjørelsen til Høyesterett, der det eksplisitt ble uttalt at staten hadde sviktet i å innarbeide et EØS-direktiv, ga et insentiv til å klage staten inn til rettsvesenet med krav om erstatning på grunn av mangelfull innarbeiding av EØS-direktivet. Det ble gjort og du kan lese om Finanger II-saken her.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les mer om saken her:

Se vår film om Finanger-sakene.

Tema – Full erstatning til passasjerer av fyllekjørere – Finanger-saken

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2000 s. 1332

I skadeforsikringssak som skal behandles i plenum hadde Staten ved Justisdepartementet anmodet om å få opptre i saken med hjemmel i plenumsloven av 25. juni 1926 nr. 2 § 5 tredje ledd. I saken er det spørsmål om å tolke en lovbestemmelse innskrenkende eller sette den delvis til side fordi den er i strid med et EØS-direktiv. Dette er utenfor anvendelsesområdet for § 5 tredje ledd som angår spørsmål om en bestemmelse er i strid med Grunnloven eller med konstitusjonell sedvanerett eller konstitusjonelle prinsipper som må likestilles med Grunnloven.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2000 s. 1323

I skadeforsikringssak hadde Justisdepartementet fremsatt begjæring om å få opptre i saken med hjemmel i plenumsloven § 5 tredje ledd. Dette utløste inhabilitetsspørsmål for tre dommere som alle måtte vike sete med hjemmel i domstolloven § 108. For to av dommerne gjaldt det samboerskap med henholdsvis departementsråden og en av ekspedisjonssjefene i departementet. Den tredje dommer var inhabil fordi hans sønn hadde deltatt i en utrederfunksjon under forberedelsen av EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i saken.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 2000 s. 441 (Kåsa-dommen)

Hovedspørsmålene for Høyesterett gjaldt fastsettingen av ménerstatning og erstatning for redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet. – Uttalt at det er behov for standardiserte regler om ménerstatningen. Det var i dette tilfelle ikke grunnlag for nevneverdig skjønnsmessig tillegg til det som følger av den matematiske utregningen som etter rettspraksis er utgangspunktet for ménerstatningen etter skadeserstatningsloven § 3-2. – Forsikringsselskapet anførte forgjeves som et generelt synspunkt at redusert evne til å utføre arbeid i hjemmet inngår i ervervstapet, og ikke kan erstattes i tillegg til tap av evne til å utføre lønnet, arbeid i full stilling, jfr. skadeserstatningsloven § 3-1

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 1993 s. 1538

Uttalelser om det ved beregningen av fremtidstapet skal gjøres tillegg for forventet reallønnsvekst. Det ble i dette tilfelle ikke tatt standpunkt til spørsmålet fordi det her under enhver omstendighet er tale om et så lite tillegg at det ikke vil ha praktisk betydning i en totalvurdering. – Det ble forgjeves fremsatt krav om “overrente” (differansen mellom oppnåelig nominell rente som skattebelastes, og kapitaliseringsrenten) for at erstatningen skal verdisikres. – Det ble ikke gjort fradrag i fastsatt erstatning for attføringspenger utbetalt i en periode forut for perioden med inntektstap. – Denne sak må sees i sammenheng med lnr 164 og 166/1993. (Rt-1993-1524 og Rt-1993-1547)

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.

Rt. 1990 s. 278

Den yngre bror kunne løse på odel den eiendom som den avdøde eldre brors enke hadde overtatt. Det ble forgjeves anført at odelsløsning skulle nektes med hjemmel i den ulovfestede regel om odelsmisbruk. Det kunne heller ikke legges til grunn at det forelå antesipert mislighold av driveplikten. Heller ikke anførselen om analogisk anvendelse av skifteloven § 63 annet og tredje ledd, førte frem. Det var lite naturlig å se det slik at eiendommens hovedsakelige formål har vært å tjene som bolig.

Saken ble prosedert av Erik Johnsrud, daværende advokat for Ness Lundin.

Les dommen på lovdata.no.