Personskade, menerstatning og oppreisning – Spørsmål og svar

En personskade defineres som fysiske og psykiske skader påført mennesker. Dette innebærer alt fra mindre skader på person til invaliditet og død, samt omfattende psykisk skade. Det finnes ulike typer personskade, avhengig av situasjonen der skaden oppstod, om årsaken er ulykke eller ren vold. Fra et juridisk perspektiv deler man personskader inn i følgende hovedkategorier: pasientskade, trafikkskade, yrkesskade, personskade etter vold og uaktsomt forvoldt personskade. Reglene for utmåling av erstatning avhenger gjerne av hvilken kategori personskaden faller i.

Alvorlig personskade refererer til en betydelig fysisk eller psykisk skade som fører til varig eller langtids arbeidsudyktighet. Dette kan omfatte livstruende skader, men fare for liv er ikke nødvendig for at en skade skal betegnes som alvorlig. Både akutte skader (f.eks. hodeskader, brannskader, indre skader osv.) og skader som utvikler seg over tid (skader forårsaket av løsemidler, belastningsskader osv.) kan utgjøre en alvorlig personskade.

Personskadeerstatning er den kompensasjonen man får etter en fysisk eller psykisk skade (personskade). Erstatningen tar sikte på å dekke det økonomiske tapet man er påført som følge av skaden og i noen tilfeller også det ikke-økonomisk tap. Utmåling av erstatningen krever en konkret vurdering av den enkelte personskade-saken og en vurdering av det individuelle tap. For å få riktig erstatning i din sak kan det kan lønne seg å kontakte advokat med kompetanse på området.

Man kan ha krav på personskadeerstatning når en part har ansvar for den aktuelle personskaden, det foreligger et tap og det er en påregnelig sammenheng mellom skaden og den ansvarsbetingende handling. Ansvar kan for eksempel foreligge etter en uaktsom handling eller i kraft av å være arbeidsgiver. Det må kunne bevises at den ansvarlige partens handlinger eller unnlatelser var årsaken til skaden, dette kalles årsakssammenheng. Til slutt må man dokumentere at det foreligger et  tap knyttet til personskaden, enten et økonomisk eller ikke-økonomisk. Når har man krav på personskadeerstatning?

Ved personskader kan man kreve ulike typer erstatning, avhengig av skadens omfang og konsekvenser. For det første kan man kreve dekning for økonomisk tap, for eksempel tapt inntekt eller medisinske utgifter etter skaden. Videre kan man kreve erstatning for ikke-økonomiske belastninger. Menerstatning utbetales som kompensasjon for tapt livsutfoldelse og varig medisinsk invaliditet. I visse tilfeller kan man også tilkjennes oppreisning, såkalt «tort og svie», når skadevolder er særlig å bebreide for lidelse eller smerte hos skadelidte.

Menerstatning ytes til personer som har fått en varig og betydelig skade etter skade eller sykdom. Skaden kan både være fysisk og psykisk. Erstatningen er ment å dekke det som kalles tapt livsutfoldelse, herunder en erstatning for det ikke-økonomiske tapet, en varig endring av helsen kan medføre. Det er viktig å merke seg at menerstatning har en objektiv utmåling, og personlige vaner og fritidsaktiviteter hensyntas ikke i vurderingen.

Man kan ha krav på menerstatning etter en  betydelig medisinsk fysisk eller psykisk skade. Det forutsettes at skaden har en varig medisinsk invaliditet (VMI) på 15 % etter en fastsatt invaliditetstabell. Eksempler på slike skader er amputasjon, PTSD, hørselstap. VMI avgjøres av en lege eller spesialist og må vanligvis ha en varighet på minst ti år for at den skal anses som tilstrekkelig varig. Skaden må også ha stabilisert seg etter skadetidspunktet, og dette kan skje 2-3 år etter skadehendelsen.

Størrelsen på menerstatningen fastsettes med utgangspunkt i invaliditetstabellen, som angir graden av varig medisinsk invaliditet og fastsettes av Helse- og sosialdepartementet. Denne tabellen går fra 0 – 100 %, der minstekravet for menerstatning er 15 %. Erstatningssummen varierer avhengig av invaliditetsgraden, den skadedes alder ved skadetidspunktet og gjeldende grunnbeløp (G) i folketrygden. Fordi tabellen relaterer seg til den konkrete skade og invaliditetsgrad, beregnes erstatningen uavhengig av personlige forhold som fritidsaktiviteter og opplevelse av skaden.

Menerstatning fra NAV utbetales enten som et engangsbeløp eller som en livsvarig ytelse, med utbetaling av et fast beløp månedlig. Det er individuelt hvilket alternativ man bør gå for, avhengig av personlig preferanse og erstatningsbeløpet som skal utbetales. I mange tilfeller kan livsvarig ytelse av menerstatning medføre en høyere totalt utbetalt sum. En advokat vil kunne veilede i spørsmålet dersom man er usikker på hvilket alternativ man skal gå for.

Betalingen av menerstatning kan komme fra to hovedaktører, avhengig av skadens årsak og omstendigheter. NAV utbetaler menerstatning ved yrkesskader, mens et forsikringsselskap er ansvarlig for å betale menerstatning i tilfeller hvor skaden er dekket av en privat eller en arbeidsgivers skadeforsikring.

Prosessen for å søke menerstatning varierer avhengig av hvordan personskaden skjedde. Ved yrkesskader må man søke menerstatning fra NAV eller arbeidsgivers forsikringsselskap. Førstnevnte har et standardisert søknadsskjema for menerstatning. Etter en voldshendelse er det enten den som utøvde volden eller Kontoret for Voldsoffererstatning man må rette kravet mot. Har skaden skjedd etter en pasientskade, skal rettes kravet Norsk pasientskadeerstatning. Det er viktig å samle på all relevant dokumentasjon i forbindelse med skaden, samt uttalelse fra lege eller spesialist.

Oppreisning og erstatning er to forskjellige former for kompensasjon ved skader eller krenkelser. Erstatning dekker økonomisk tap som følge av skaden, mens oppreisning gis for ikke-økonomisk tap, ofte kalt “tort og svie”, for den personlige lidelsen offeret har opplevd. Dette er en kompensasjon for den delen skaden som ikke nødvendigvis kan måles i penger. I tillegg skal den ha en viss pønal effekt for skadevoldere som har utvist særlig skyld.

Man kan kreve oppreisningserstatning ved krenkelser eller personskade som følge av en annens forsett (viten og vilje) eller grove uaktsomhet. Dersom skadevolder har påført skadelidte en fysisk eller psykisk skade, som medfører en krenkelse av skadelidtes person, kan oppreisningserstatning tilkjennes som kompensasjon for den ikke-økonomiske skaden. Dette gjelder i noen tilfeller også nærstående av en eventuelt avdød skadelidt. Der det ikke foreligger en personskade er det kun uttalte krenkelser i skadeerstatningsloven som gir grunnlag for menerstatning. Ikke alle skader gir rett til oppreisningserstatning.

Oppreisning betales først og fremst av skadevolder som er årsak til skaden. Etter trafikkskade betales oppreisning av det ansvarlige forsikringsselskapet, etter yrkesskade er det arbeidsgivers forsikringsselskap og etter pasientskade må kravet rettes direkte mot helsepersonellets ansvarsforsikring eller helsepersonellet selv. Dersom skadevolder etter en voldshendelse ikke kan, eller ikke vil betale, kan voldsoffer søke om erstatning fra Kontoret for Voldsoffererstatning (KFV). Hos KFV er det imidlertid kun anledning til å få oppreisning med påviselige personskade, og saken må være anmeldt.

Størrelsen på oppreisningserstatningen varierer basert på sakens omstendigheter. Det er ikke fastsatt et konkret beløp for oppreisningserstatning, da dette ofte er basert på en skjønnsmessig erstatningsutmåling som tar hensyn til skadelidtes lidelser, tap av livskvalitet og graden av krenkelse. I enkelte tilfeller kan det imidlertid gis en normert oppreisningserstatning, hvor beløpet er forhåndsbestemt for bestemte skadevirkninger eller overtredelser.

Fordi oppreisningserstatning skal kompensere for ikke-økonomisk tap betaler man ingen inntektsskatt for denne ytelsen. Oppreisning er derfor en skattefri erstatning. Det er likevel viktig å merke seg at alminnelige regler for skatt på kapitalinntekt og formuesskatt likevel gjelder på beløpet, forutsatt at man tjener renter på summen eller kommer i formuesposisjon.

Culpaansvaret viser helt enkelt til at den som har handlet uaktsomt i forbindelse med en skade har ansvar for skaden. At man har handlet uaktsomt innebærer at man har handlet i strid med det en alminnelig fornuftig person ville gjort i en tilsvarende situasjon. Hvis det foreligger en sammenheng mellom slik handlemåte og skaden, samt at det foreligger et økonomisk tap, kan man bli erstatningsansvarlig. Culpaansvaret og uaktsomhet får betydning innen de aller fleste områder for erstatning.

Skatteplikten på erstatning varierer avhengig av hva slags erstatning det er snakk om. Det trekkes inntektsskatt av erstatning for påført inntektstap. For fremtidig inntektstap trekkes det ikke inntektsskatt hvis det utbetales som et engangsbeløp, men dersom utbetalingen er for en begrenset periode eller den skjer ved faste terminer kan det i visse tilfeller være påkrevd å betale inntektsskatt. Menerstatning og oppreisning er begge skattefrie. Husk likevel at skattereglene for kapitalinntekt og formuesskatt gjelder også for erstatningsutbetalinger.

Varig mén refererer til en varig skade eller svekkelse som en person har fått som følge av en ulykke eller en annen  skadevoldende hendelse. Dette kan være fysiske eller psykiske skader som vedvarer over tid og ikke kan helbredes fullstendig. Kroniske lidelser etter ryggmargsskade, tap av sanseorganer som syn eller hørsel, alvorlige forbrenninger, amputasjon og PTSD er eksempler på permanent funksjonsnedsettelser som kan betegnes som «varige mén».

Erstatningsansvarlige er i første rekke den som har påført en annen skade, enten ved uaktsomhet eller forsett. Dette kalles “skyldansvar” og kan være relevant i for eksempel trafikkskader, pasientskader eller etter en voldshendelse. I noen tilfeller kan man være ansvarlig selv uten utvist uaktsomhet eller forsett, kjent som “objektivt erstatningsansvar”. Arbeidsgivers ansvar etter en yrkesskade er et eksempel på objektivt erstatningsansvar.

Erstatning utmåles basert på prinsippet om at den skadelidte skal få full dekning av sitt økonomisk tap. Den skadelidte skal stilles som om skaden ikke fant sted. I kontraktsforhold vil erstatningen oftest søke å dekke tap som er en følge av kontraktsbruddet. Utenfor kontraktsforhold, som i erstatningskrav ved ulykker, vil erstatningen sikte på å dekke skadelidtes tap som følge av en skadevoldende handling. I enkelte tilfeller kan erstatningen bli gjenstand for avkortning dersom den skadelidte selv har medvirket til skadens omfang.

Krav på erstatning er betinget av at vilkårene om ansvarsgrunnlag, påregnelig årsakssammenheng og økonomisk tap er oppfylt. At det foreligger ansvarsgrunnlag betyr at noen kan antas ansvarlig for en skade, for eksempel ved uaktsomhet, brudd på en regel eller i kraft av å være arbeidsgiver. Skaden må videre ha ført til et tap, hovedsakelig av økonomisk art. Til slutt må det foreligge en påregnelig årsakssammenheng mellom handlingen og skaden, altså at skaden er en forventet og naturlig konsekvens av handlingen.

Yrkesskader og yrkessykdom, samt personskader som fører til varig nedsatt arbeidsevne skal meldes til NAV. Hva som regnes som en yrkesskade eller yrkessykdom er definert i Folketrygdloven, og omfatter grovt sett de skader eller sykdommer som oppstår som et resultat av arbeidsulykker eller eksponering for skadelige forhold i arbeidslivet. Det er viktig at skaden meldes inn senest ett år etter arbeidsulykken eller etter årsaken til sykdommen ble klar.

Menerstatning ytes som kompensasjon for tap av livsutfoldelse grunnet varige og betydelige skader. I motsetning til andre erstatningsposter tar ikke menerstatning sikte på å dekke et økonomisk tap. Den tar sikte på å dekke ikke-økonomiske tap som følge av skader som begrenser muligheten til å leve et fullverdig liv.