Sitter du på med en fyllekjører og blir skadet i en ulykke, har du likevel rett til erstatning. Finanger-saken har endret norsk lov og er blitt pensum på jusstudiet.
2005
Sitter du på med en fyllekjører og blir skadet i en ulykke, har du likevel rett til erstatning. Finanger-saken har endret norsk lov og er blitt pensum på jusstudiet.
2005

Natt til 11. november 1995. Syv ungdommer sitter i en stue og drikker hjemmebrent blandet med kaffe og te. Etter hvert sier en av dem at han vil kjøre en tur. Veronica Finanger og en annen gjest bestemmer seg for å sitte på. Etter få kilometer kjører bilen av veien og treffer et tre. Veronica blir hardt skadet. Den andre passasjeren, en 16 år gammel gutt, omkommer.  Blodprøver viser at sjåførens promille er ca. 1,2 og Veronicas 1,7. Sjåføren er uskadd.

Da Landsforeningen for trafikkskadde (LTN) kontaktet Ness Lundin på Veronica vegne, fikk de først nei til svar. Sjansen for å vinne saken var minimal. Loven tilsa at en passasjer som frivillig satt på med en sjåfør man «visste eller måtte vita» var beruset, hadde ikke rett til erstatning. 1

Etter påtrykk fra rådgiver Tom Eitvet i LTN, tok Ness Lundin likevel saken.

11 år og 15 rettsaker senere trakk Høyesterett den endelige konklusjon: Veronica Finanger fikk 3.15 millioner kroner i erstatning og staten måtte punge ut.

 

*************

SE VÅR FILM OM DEN PRINSIPIELLE FINANGER-SAKEN

 

*************

11 år og 15 rettsaker

Men veien mot seier var lang.

I Inderøy Herredsretten i august 1997 fikk Veronica 50 prosent erstatning. Et av argumentene for at hun ikke fikk mer var at hun «visste eller måtte vita» at føreren var alkoholpåvirket.

Men i Europa kan man sitte på med en alkoholpåvirket sjåfør, uten at det går utover erstatningen om ulykken er ute. Spørsmålet som ble stilt av Ness Lundin var: Skulle ikke EØS- regelverket gjelde også i Norge, når vi hadde forpliktet oss til det gjennom vårt medlemskap fra 1994?

Ja, mente Frostating lagmannsrett, og satte den norske bilansvarsloven til side til fordel for   EØS-retten i oktober 1998. Avkortningen ble redusert til 30 prosent, og Storebrand forsikringsselskap ble holdt ansvarlig.

Men var dette korrekt prosedyre?

Lagmannsretten henvendte seg til EFTA-domstolen i Luxembourg og ba om råd. I november 1999 slo denne fast at reglene i bilansvarsloven var uforenelig med reglene i motorvognforsikringsdirektivene, som er en del av EØS-avtalen.

Snøballen var begynt å rulle.

Behandlet av Høyesterett i plenum

Saken gikk så til Høyesterett, hvor  den i 2000 ble behandlet i plenum, noe som betyr at alle dommerne er til stede fordi saken er så viktig. Det var første gang i Høyesteretts historie at et tema ble behandlet der norsk lov er i strid med Norges internasjonale forpliktelser.

I november samme år kom Høyesterett fram til at den norske bilansvarsloven var i strid med EØS-rettslige forpliktelser. Den 15. juni 2001 ble det innført en endring i bilansvarsloven paragraf 7.

Finanger-saken hadde endret norsk lov.

Staten ble erstatningsansvarlig

Men for Steinkjer-jenta var ennå ikke kampen over. Hvem var erstatningsmessig ansvarlig? I Høyesterett hadde flertallet frifunnet Storebrand. Forsikringsselskapet hadde jo bare forholdt seg til det norske regelverket slik dette var vedtatt av Stortinget. 2

Veronica, som hadde brukket ryggen på seks steder og var erklært helt arbeidsufør etter ulykken, bestemte seg for å gå til sak mot staten.

Hun måtte smøre seg med tålmodighet. I mars 2003 slo Oslo tingrett fast at staten var erstatningsansvarlig etter EØS-retten.  Men i januar 2005 frifant lagmannsretten staten under dissens (meningsforskjell) 2-1.

Også denne saken måtte behandles i Høyesterett i plenum. I slutten av oktober 2005 kom den endelige dommen; 9 av 13 Høyesterettdommere ga Veronica medhold. De konkluderte med at det var statens ansvar at det norske lovverket ikke var i tråd med EU-reglene som Norge er bundet til gjennom EØS-avtalen. Staten var dermed erstatningsansvarlig.

–Er utrolig glad

Dommen ble en fantastisk seier for Veronica Finanger. Etter 13 rettsaker hadde hun omsider vunnet fram.  Steinkjer-jenta fikk 3,15 millioner kroner i erstatning, noe som tilsvarer 70 % av full erstatning, og slapp også å betale 1,8 millioner i saksomkostninger.

– Det har vært veldig tøft å gå gjennom så mange rettsaker, sa hun etterpå, – men jeg er utrolig glad for resultatet, både for min egen del og for andre trafikkskadde som blir berørt. Dommen vil gjøre livet mitt enklere. Les intervjuet her.

En akademisk «lekkerbisken»

Finanger-saken førte til mange diskusjoner og fikk enorm medieoppmerksomhet. Den ble pensum på juridisk fakultet og en akademisk «lekkerbisken» som har vært gjenstand for oppgaveløsning for jusstudenter og drøftinger på juridiske seminarer.

Dommen ble også omtalt over flere sider i den prestisjetunge Advokatforeningens historiebok. 3

– Dette er en av de viktigste dommene innenfor erstatning siden innføringen av Bilansvarsloven i 1961.  Etter denne dommen ble en særlig sårbar gruppe skadelidte beskyttet av bilansvarsloven, sier advokat Tom Sørum, som er en av flere advokater som var engasjert i saken hos Ness Lundin.

– Den viser at EØS- avtalen i mange tilfeller kan være en viktig kilde til å verne om den skadelidtes interesser.

Skapte ringvirkninger

Finangerdommen fikk en prejudikatsvirkning, det vil si den ble en dom til etterfølgelse.  Og den virker bakover i tid: Alle passasjerer som ikke hadde fått erstatningskrav vurdert fordi sjåføren hadde promille siden 1994, etter at Norge skrev under EØS-avtalen, kunne få sine erstatningskrav vurdert på nytt. Staten ble nødt til å gå ut med en oppfordring til skadde om å melde krav for «manglende gjennomføring av motorvognsforsikringsdirektiver i norsk rett.»

Lovendringen førte til at totalt 487 trafikkskadde til sammen fikk utbetalt 58 millioner kroner fra staten.

 

Fotnoter

  1. Den såkalte «Utelukkelsesregelen» i Bilansvarsloven fra 1961 § 7 tredje ledd bokstav b lød slik: «Skadelidaren kan ikkje få skadebot utan at særlege grunnar er for det, dersom han av fri vilje køyrde eller let seg køyre i den vogna som gjorde skaden endå han b) visste eller måtte vita at vognføraren var påverka av alkohol eller andre rusande eller døyvande råder (jf vegtrafikklova § 22 første ledd). Særregelen her gjeld likevel ikkje i den mon ein må leggja til grunn at skaden ville ha skjedd jamvel om vognføraren ikkje hadde vore påverka som nemnd.»
  2. Det har for øvrig vært mye diskusjon blant norske jurister om hva EØS-direktivene egentlig krever av nasjonal rett (se for eksempel Nygaard 1998: Arnesen 2000).
  3. Espeli, Næss, Rinde (2008): Våpendrager og veiviser. Advokatenes historie i Norge, s. 342

Relaterte saker