Høyesterett legger til grunn at verken ordlyden eller forarbeidene gir holdepunkter for at melding fra sikrede også skal ha betydning for foreldelse av direktekravet. Det er lagt vekt på at forsikringsavtalelovens foreldelsesregler med varsling til kravshaver, er en særregulering og et unntak fra foreldelseslovens alminnelige regler om fristavbrudd. Ved tolkning av positivrettslige reguleringer er det begrenset adgang til å legge vekt på reelle hensyn til støtte for et resultat som ikke har klar forankring i lovens ordlyd og formål. Det er videre fremhevet at direktekrav og skadevolders krav mot eget selskap er to separate og selvstendige krav, og at forsikringsselskapet kan ha behov for å ha kunnskap om at skadelidte vil gjøre direktekrav gjeldende.
Det legges ikke vekt på at en løsning om at alle krav må anses som meldt ved sikredes melding kan ha rettstekniske fordeler.
Det er også verdt å merke seg at Høyesterett ikke tar stilling til om resultatet kan stille seg annerledes i de tilfellene der sikrede har videresendt et direktekrav fra skadelidte til forsikringsselskapet. Dette er med andre ord ikke avklart om skadelidte kan innrette seg på at kravet er meldt, og forvente å få varsel før saken foreldes, når man er kjent med at sikrede har sendt kravet videre til forsikringsselskapet.
Med det resultatet som Høyesterett har kommet til i denne saken, må skadelidte forsikrer seg om at man har en direkte kontakt med forsikringsselskapet før foreldelsesfristen løper ut, for å være sikker på at man vil ha rett til å bli varslet om mulig foreldelse. Videre må det i kontakten mellom skadelidte og forsikringsselskapet være tydelig at man mener å ha et tilstrekkelig spesifisert krav.
