Dykkersaken behandlet av Menneskerettighetsdomstolen

På vegne av pionerdykkerene i Offshoredykkerunionen, brakte Advokatfirmaet Ness Lundin spørsmålet om erstatningsplikt inn for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen. Avgjørelse i saken er ventet om ca ett halvt år.
19.09.2012

Advokatfirmaet Ness Lundin har i en årrekke representert pionerdykkerne i Offshoredykkerunionen i deres kamp for å få staten til å erkjenne ansvar for de skader som de pådro seg ved dykking i Nordsjøen i perioden 1965 – 1990.

For å realisere det norske oljeeventyret og utvinne olje og gass i Nordsjøen, var det nødvendig med profesjonelle dykkere under utbyggingen og vedlikeholdet av plattformer og rørledninger. Dette var en ny type dykking og det ble dykket dypere og mer risikofylt enn man hadde gjort før, i svært ugjestmilde farvann langt fra land.
Svært mange av dykkerne pådro seg livsvarige skader og ble tidlig uføre som følge av denne dykkeaktiviteten. I tillegg omkom flere i ulykker og mange har senere gått bort eller tatt sitt eget liv som følge av ettervirkninger av dykkevirksomheten. Flere medisinske eksperter har konstatert årsakssammenheng mellom skadene og dykkevirksomheten.
På bakgrunn av konklusjonene fra en uavhengig granskningskommisjon som skulle granske pionerdykkernes forhold (Lossius-kommisjonen, NOU 2003:5), ble det tatt ut søksmål mot staten i 2005. Tingretten mente at staten var erstatningsansvarlig overfor dykkerne på objektivt grunnlag og dykkerne ble tilkjent full erstatning. Saken ble anket og dykkerne tapte til slutt i Høyesterett ved dom av 08.10.2009.
Dykkerne hevder at staten unnlot å treffe egnede tiltak for å beskytte dykkernes liv og helse. Det er anført at staten visste om den helserisikoen som dykkerne utsatte seg for ved å dykke under ekstreme forhold i Nordsjøen. Likevel informerte de ikke dykkerne om denne risikoen og de fulgte ikke opp med tiltak som kunne redusere risikoen. Det hersket en kultur for underrapportering av ulykker og nestenulykker i Nordsjøen. Staten visste om problemet, men iverksatte likevel ikke adekvate tiltak for å få oversikt over hendelser, og de aksepterte at ulykker og nestenulykker ikke ble undersøkt. Det er videre anført at det var mangelfull normering av dykkeaktiviteten i Nordsjøen, mangelfullt tilsyn, manglende etablering av dykkerutdannelse, manglende forskning, liberal dispensasjonspraksis til de reglene som faktisk forelå, og det ble gitt tillatelse til og medvirket til gjennomføring av risikofylte test- og forskningsdykk. Dekompresjon er den viktigste faktoren for trygg dykking. Likevel aksepterte staten at dekompresjonstabeller var et konkurransemoment mellom dykkerselskapene og derfor ble holdt hemmelige. Målet for selskapene var hele tiden å redusere dekompresjonen for på den måten å spare tid og penger.
Dykkerne har for alle rettsinstanser hevdet at staten, i tillegg til å være erstatningsansvarlig på objektivt og subjektivt grunnlag, også har brutt menneskerettighetene ved å tillate den risikoen som dykkerne var utsatt for. Staten har hele tiden vært uenig i at de har et rettslig erstatningsansvar overfor dykkerne, eller at Norge har brutt menneskerettighetene i denne saken.
Den 07.04.2010 ble det sendt klage til den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) med påstand om at Norge brøt menneskerettighetene til pionerdykkerne i den aktuelle perioden. Etter omfattende skriftlig prosess ble saken endelig tatt opp til behandling og det ble avholdt høring i EMD 18.september i år.

Relaterte saker

  • Nytt hos Ness Lundin

  • Forskrift om kapitaliseringsrente er vedtatt