Skadet på jobb – får ikke full erstatning

Saken ble prosedert av advokat Magne Olsen som prosessfullmektig for skadelidte i saken. Advokat Tom Sørum representerte Personskadeforbundet, som var partshjelper.

Skadelidte jobbet som serviceingeniør da han i 2014 ble utsatt for en arbeidsulykke som gjorde ham 100 prosent ufør. Han fikk et meget betydelig tap. Det fremtidige inntektstapet var beregnet til ca kr 9,6 millioner, mens beregning etter den standardiserte yrkesskadeerstatningen utgjorde ca kr 3,3 millioner. Storebrand, som var forsikringsselskapet, utbetalte standardisert erstatning etter gjeldende forskrift. Men mannen mente dette ikke dekket det reelle inntektstapet. Han mente forskriften måtte settes til side siden loven sa at han skulle ha «full erstatning».

Etter en konkret vurdering, fant man imidlertid at forskriften skulle benyttes selv om det ga en vesentlig underkompensasjon. Dette selv om det slo uheldig ut:

(70) Det kan nok sies at A er kommet særlig uheldig ut ved at han rammes dobbelt – både av inntektstaket og av at standardiseringen er basert på en kapitaliseringsrente som er vesentlig høyere enn den som anvendes ved individuell utmåling. Differansen sammenlignet med individuell utmåling er unektelig stor. Jeg minner imidlertid igjen om at risikoen for underkompensasjon ved høye inntekter også forelå da forskriften ble vedtatt, mens utslaget.

Høyesterett har altså utvetydig nå slått fast at dagens forskrift om standardisert erstatning gjelder, selv om den gir langt lavere utbetaling enn en individuell vurdering ville gjort.

– Dette er svært skuffende, sier advokat Tom Sørum i advokatfirmaet Ness Lundin, som førte saken for mannen.

Han mener dommen viser at dagens regelverk ikke lenger sikrer skadelidte full erstatning, slik loven egentlig forutsetter. Han oppfordrer myndighetene til å ta tak og rette opp i den skjevheten som har fått utvikle seg som følge av utviklingen over tid. Han finner støtte i Høyesteretts uttalelser som etter hans oppfatning må ses på som en marsjordre:

(69) Departementet har for dette forholdet ikke fulgt opp sin egen intensjon i Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 62 om at standarderstatningen «bør kunne revideres hyppig ved endringer i det alminnelige erstatningsnivå», hvilket var bakgrunnen for valget av forskriftsformen. Jeg viker likevel tilbake for å konkludere med at dette får betydning for anvendelsen av forskriften.

– Når en person som blir varig ufør på jobb, får flere millioner kroner mindre enn det reelle tapet, er det åpenbart at systemet svikter. Nå må Justisdepartementet på banen og sørge for en lovendring som sikrer rettferdighet. Lovgiver må følge opp det gode arbeidet som er igangsatt gjennom professor Bjarte Askeland sin utredning, sier Sørum.

Ta gjerne kontakt for en samtale om din sak!
Ring oss på 23 29 90 00 eller kontakt oss via vårt kontaktskjema.