Sykehuset som medspiller, ikke motspiller, i saker om pasientskadeerstatning

Kronikk
Tom Sørum, Advokat med møterett for Høyesterett
01.06.2015

Erstatningssaker etter medisinsk behandling – pasientskadesaker – reiser vanskelige medisinske vurderingsspørsmål. Det er svært viktig at det sykehuset som hevdes å ha begått en feil viser åpenhet og foretar en fortløpende vurdering av sine rutiner. St. Olavs håndtering av erstatningssaken til Andreas Stornes er i så måte et eksempel til etterfølgelse. At Stornes nå vil få en betydelig erstatning, skyldes i første rekke en standhaftig far og St. Olavs åpenhet rundt det de etterhvert så at var sviktende rutiner ved sykehuset for denne typen svært kompliserte operative inngrep.

Hvorfor så vanskelig ? – Medisinsk behandling innebærer alltid risiko for skade

Ethvert medisinsk inngrep er forbundet med risiko for skade. Hvert år skades det derfor mange pasienter ved norske sykehus. At det oppstår en skade er normalt en følge av den iboende risiko ved det medisinske inngrepet, uten at det har blitt begått noen feil i behandlingen. En skade etter en slik behandling gir normalt ikke rett til noen erstatning. Dette skyldes at alternativet; at det ikke ble gitt behandling fordi den er forbundet med en risiko, er så mye dårligere. Tenk bare på kreftpasienten som ikke skulle få strålebehandling fordi det er en risiko for stråleskader ved behandlingen.

I lys av den iboende risikoen ved enhver medisinsk behandling kan naturlig nok ikke retten til erstatning alene basere seg på at det har skjedd en skade etter medisinsk behandling. Gjeldende regler oppstiller ytterligere to alternative vilkår for at en pasients skal ha rett til erstatning etter en skade. Skaden må enten skyldes en svikt/feil  i den medisinske behandlingen (sviktvilkåret) eller skaden må være ekstraordinær og helt uventet i lys av den antatte risikoen ved inngrepet.

Det vil, som alltid innen jussen, være tvil om hvor den eksakte grensen for hva som kan sies å være svikt ved behandlingen, eller når skaden kan sies å være ekstraordinær og uventet. Ved vurderingen av om det foreligger svikt ved behandlingen, vil imidlertid vi jurister i stor grad være avhengig av medisinske eksperter som vurderer den medisinske behandlingen som har vært utført. I selve sviktbegrepet ligger det at noe skulle vært gjort annerledes. Ved vurderingen av om noe medisinsk sett kunne vært gjort annerledes, må vi medisinsk ukyndige jurister forholde oss til medisinske eksperters vurderinger. Den rettslige oppgaven ligger i å vurdere om en medisinsk eksperts påpekning av at noe kunne vært gjort annerledes, også innebærer at det foreligger svikt ved behandlingen.

Store krav til kvaliteten på det sakkyndige arbeidet

Med medisinske eksperter som en viktig premissleverandør for den rettslige vurderingen, må det stilles strenge krav til kvaliteten på det sakkyndige arbeidet. Det er i tillegg svært viktig at leger og sykehus er åpne om nye erfaringer de gjør som kan forhindre at skade oppstår. Åpenhet rundt nye erfaringer ved sykehusene, kan bidra til at medisinske eksperter også endrer sine vurderinger av om noe kunne vært gjort annerledes.

I Andreas Stornes sin sak, som endte med at Pasientskadenemnda erkjente at det forelå svikt ved behandlingen ved St. Olav etter først å ha avslått kravet om erstatning, var det i første rekke åpenhet rundt nye erfaringer ved St. Olav i kombinasjon med at Andreas sin far nektet å godta det opprinnelige avslaget og varslet at saken ville bli bragt inn for retten, som gjorde at Pasientskadenemnda endret oppfatning. Saken var i utgangspunktet utredet av to medisinske eksperter som begge konkluderte med at det ikke var noen svikt i behandlingen. St. Olav var på tross av dette opptatt av å undersøke om de kunne forbedre sine rutiner ved denne typen kompliserte operasjoner. Da de senere utførte en tilsvarende operasjon og tilsvarende komplikasjoner oppstod, sørget de for en mer systematisk overvåkning etter operasjonen, og erfarte at skadene ble langt mindre omfattende ved en slik oppfølging. På svært prisverdig måte varslet de Pasientskadenemnda og Sosial- og helseavdelingen hos Fylkesmannen om sine nye erfaringer. Dette førte til at saken til Andreas ble gjenopptatt av Pasientskadenemnda, ytterligere sakkyndige uttalelser ble innhentet, denne gangen fra de fremste ekspertene på denne typen operative inngrep, og de konkluderte, på samme måte som St. Olav selv med at den postoperative oppfølgingen av Andreas ikke hadde vært god nok.

I lys av saken kan det i ettertid konkluderes med at kvaliteten på det første sakkyndige arbeidet ikke var god nok. Jeg mistenker på ingen måte at de første sakkyndige bevisst underkommuniserte mulige feil som var gjort i behandlingen. Årsaken til deres feilvurdering skyldes nok i første rekke at de manglet den kliniske erfaringen St. Olav senere skaffet og kommuniserte til Pasientskadenemnda. Jeg frykter at utfallet av saken til Andreas kunne blitt et annet uten denne åpenheten fra sykehusets side. St. Olav var i Andreas sin sak en medspiller, ikke en motspiller i erstatningssaken hans.

Pasientenes rettssikkerhet god nok?

Andreas sin sak illustrerer på en god måte de rettssikkerhetsutfordringene pasienter og hele pasientskadesystemet står overfor. Ordningen er helt avhengig av kvaliteten på det sakkyndige arbeidet. Ut fra min erfaring med pasientskadesaker synes jeg ofte de sakkyndige i for stor grad nøyer seg med å slå fast at vanlige rutiner er fulgt, uten å mer aktivt gå inn å vurdere om de vanlige rutinene er tilstrekkelige. Ved en slik mer spørrende og undersøkende holdning til det sakkyndige arbeidet, vil i det minste mulige behandlingsalternativ fra sykehusets side bli synliggjort for pasienten. Det vil så være en rettslig vurdering om manglende utførelse av behandlingsalternativene innebærer en svikt i rettslig forstand. Uten en slik aktiv og spørrende holdning fra de sakkyndige vil pasientens rettssikkerhet ikke bli god nok. Heldigvis gikk det bra i Andreas sin sak til slutt, men det vil være naivt å tro at det det ikke er et betydelig antall pasienter som er nektet erstatning fordi alternative behandlingsmetoder ikke er tilstrekkelig angitt i de sakkyndige vurderingene under henvisning til at behandlingen har vært i samsvar med vanlig medisinsk praksis.

******

Kronikken har nylig stått på trykk i Trønderavisa. Kronikken er skrevet i kjølvannet av Stornes-saken. Les mer om saken her.

Relaterte saker