I de aller fleste erstatningsoppgjør etter trafikkskade skal det utbetales erstatning under forskjellige ulykkesforsikringer. Vi er et gjennomforsikret folkeslag, hvor vi i tillegg til private forsikringer har forsikring via arbeidsgiver, organisasjoner, via ektefelle/samboer, etc.
Det er ofte vanskelig å finne fram til alle aktuelle forsikringsordninger som man kan være omfattet av. Særlig er dette utfordrende kort tid etter en tragisk ulykke, hvor man har fokus på krisehåndtering og rehabilitering. Det kan derfor gå både to og tre år før den trafikkskadde oppdager en forsikring, for eksempel via betalingskort, eller at samboer har en kollektiv forsikringsordning via arbeidsgiver som dekker husstandsmedlem, eller lignende forsikringer.
Vi opplever da at forsikringsselskapet av og til påberoper seg meldefristen i forsikringsavtalelovens § 8‑5. Denne bestemmelsen fastslår at man etter en trafikkskade mister retten til erstatning dersom kravet ikke er meldt til selskapet innen ett år etter at man er klar over at man vil få en varig skade. Denne bestemmelse har blitt kritisert og Norges forsikringsforbund tok opp dette som et tema i en handlingsplan som ble publisert i april 1999. Her var en av målsettingene å gjøre forsikring mer rimelig og rettferdig for kundene, samt å begrense antall og omfang av potensielle konfliktområder. Et av temaene som forbundet nevner konkret i handlingsplanen er at meldefristen er oversittet hvis den trafikkskadde ikke var kjent med forsikringsavtalen. Det påpekes i handlingsplanen at problemet dukker særlig opp ved kollektive dekninger, hvor verken selskapet eller forsikringstager fører liste over de sikrede/forsikrede.
I tillegg til meldefristen er det også en foreldelsesfrist i forsikringsavtalelovens §§ 8-6 og 18-6. Etter at Forsikringsforbundet utarbeidet denne handlingsplanen ble det i 1997 gjort en lovendring slik at forsikringsselskapene nå er pålagt å sende et varsel om en foreldelsesinnsigelse, som gir den trafikkskadde 6 måneder på å reagere. Lovendringen ble for øvrig gjennomført etter initiativ fra advokatfirma Ness Lundin og er omtalt i Advokatforeningens historiebok fra 2007 “Våpendrager og Veiviser” hvor det fremgår at “… firmaet [bidro] i samarbeid med forening, media og jussprofessor Viggo Hagstrøm til at forsikringsavtaleloven ble endret slik at skadevolderen fikk plikt til å varsle den som hadde erstatningssak i en sak, om at kravet ville bli foreldet innen en viss frist. Etter innspill fra Advokatforeningen og LO ble fristen satt til seks, ikke tre måneder.” Imidlertid er meldefristen på ett år ikke endret. Forsikringsforbundets anbefaling i nevnte handlingsplan, er derfor også aktuell i dag. Her fremgår det at “dersom melding er sendt et selskap, bør dette selskapet i utgangspunkt ikke påberope foreldelse ved senere behandling av andre krav.” Selv om forbundet her bruker begrepet foreldelse og ikke oversittelse av en meldefrist, synes det å være på det rene at forbundet her anmoder forsikringsselskapene om i praksis å se bort ifra meldefristen på ett år.
Utfordringene er at en del unge skadebehandlere i forsikringsselskapene ikke kjenner til disse retningslinjene fra forbundet og derfor kan ha en “firkantet” tilnærming til ettårsregelen. Mange kan da gå glipp av utbetalinger. Det er derfor viktig å være bevisst Forsikringsforbundets egen anbefaling hvis man blir møtt med at kravet er for sendt meldt.