Ankesiling i sivile saker

Artikkel fra Advokatbladet (Nr. 9/2021), skrevet av advokat Christian Lundin.
23.12.2021

Høyesterett avsa kjennelse 21. oktober 2021 i sak vedr. siling av straffesaker i henhold straffeprosessloven § 321 annet ledd (HR -2021-2058-A).

Lagmannsretten hadde nektet en anke i en sak vedrørende blant annet voldtekt og trusler fremmet. Høyesterett kom frem til at det ikke var forsvarlig å avgjøre saken på grunnlag av en forenklet og skriftlig behandling, og opphevet lagmannsrettens beslutning pga. saksbehandlingsfeil.

I straffesaker er grunnvilkåret for å nekte en anke fremmet at anken at det er klart at anken ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 321 andre ledd, første punktum.

I sivile saker finner vi det samme kriteriet, jf. tvisteloven § 29-13, andre ledd.

I forarbeidene er det fremholdt at vilkåret skal tolkes strengt, og at det kreves en “høy grad av sikkerhet for at resultatet ville blitt stående etter en eventuell full ankeprøving”, jf. Ot.prp.nr. 51 (2004-2005) s. 476, jf. Ot.prp. nr. 74 (2005-2006) s. 39 og Prp. 141L (2009-2010) s. 29.

Det er videre fremhevet i lovforarbeidene til tvisteloven at hensikten med bestemmelsen er “å stoppe de håpløse ankene før det påløper ytterligere kostander”, jf. Ot.prp. nr 51 (2004-2005) s. 297. Dvs. at det er kverulantene med håpløse saker man ønsker å stoppe, og det fremgår av lovteksten, lovforarbeidene og rettspraksis at listen skal ligge høyt for at det kan skje.

I HR-2015-987-U uttalte flertallet i ankeutvalget at for at ordningen med ankesiling skal være forenlig med retten til anke, må lagmannsretten uten ytterligere forhandlinger ha et forsvarlig grunnlag for å konstatere at anken klart ikke vil føre frem.

Det uttales videre at det må legges vekt på hvilken betydning saken har for de ankende parter, om saken gjelder rettsspørsmål av prinsipiell interesse, om faktum er omtvistet, og i tilfelle hvilke muligheter lagmannsretten har til uten ytterligere forhandlinger å foreta en rettssikker, selvstendig bevisbedømmelse

Synspunktene i avgjørelsen fra 2015 er nå videreutviklet av Høyesterett i avgjørelsen i år.

Man har sett hen en tendens til økende bruk av ankesiling i sivile saker, og det er neppe i tråd med gjeldende rett.

La meg illustrere med et eksempel;

Den 13. september 2018 skjedde det en dødsulykke i Oslo sentrum. En kvinnelig 37 år gammel syklist ble påkjørt av en lastebil. Hun ble påkjørt i forbindelse med at lastebilen skulle svinge til høyre i et kryss. Syklisten befant seg i lastebilens blindsone, og døde momentant da hun ble kjørt over av lastebilen. Kvinnen etterlot seg en samboer, et lite barn og foreldre.

Sjåføren ble tiltalt – og senere domfelt i tingretten – for uaktsomt drap. Sjåføren ble frifunnet for kravet på oppreisning fra de etterlatte fordi tingretten kom frem til at han han ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt.

Tingrettens begrunnelse for frifinnelsen for oppreisningskravet var meget knapp, og det ble bare i to setninger slått fast at sjåføren ikke hadde opptrådt kvalifisert klanderverdig. En nærmere vurdering – og forholdet til praksis fra Høyesterett vedr. dette spørsmålet – ble ikke gitt.

Sjåførens anke over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ble nektet fremmet, og lagmannsretten avsa dom der det ble noen endringer i tingrettens avgjørelse om tilbakekall av førerrett. Tingrettens straffeutmåling ble stående.

De etterlatte opplevde at tingretten hadde vurdert deres krav på oppreisning feil, og krevde derfor videre behandling av oppreisningskravet, jf. straffeprosessloven § 434 sjuende ledd, jf. § 435.

Det var av stor betydning for de etterlatte å få slått fast at sjåføren hadde handlet grovt uaktsomt, da det er grunnvilkåret for å fremme krav på oppreisning i henhold til skadeserstatningsloven § 3-5, tredje ledd. Oppreisningen skal være en kompensasjon til de etterlatte for den krenkelsen de har blitt utsatt for, men har også en ideell funksjon ved at den er et uttrykk for “sterk samfunnsmessig misbilligelse”, jf. Rt 2011-769, avsnitt 21, og Rt 2014-892, avsnitt 23.

Lagmannsretten vurderte å nekte å fremme anken fra de etterlatte, jf. tvisteloven § 29-13, andre ledd. Det måtte derfor legges ned et betydelig arbeid med å argumentere for at anken ikke skulle nektes fremmet, og de etterlatte var bekymret for at de ikke fikk prøvet sin sak i ankeinstansen.

Som svar på lagmannsrettens varsel om å nekte anken fremmet argumenterte de etterlatte med at faktum var omtvistet, og tingretten har lagt til grunn feil beviskrav. Det var derfor nødvendig med ytterligere forhandlinger for å få saken tilstrekkelig opplyst. Politidokumentene var omfattende, og det var nødvendig å gjennomgå disse muntlig for å belyse sentrale opplysninger i hendelsesforløpet.

I tillegg ble det til at saken var av prinsipiell betydning fordi tingrettens rettsanvendelse bryter med gjeldende rett, herunder blant annet avgjørelse inntatt i Rt 2009 s. 6 og etterfølgende rettspraksis om grovt uaktsomme handlinger i trafikken.

Lagmannsretten tok ikke stilling til spørsmålet om å nekte anken fremmet, men berammet tidspunkt for ankeforhandling. I tillegg til sorgen over ha mistet sin kjære opplevde de etterlatte det som en stor tilleggsbelastning at de underveis i prosessen kunne oppleve at de ikke fikk prøvet sin sak i ankedomstolen.

Ankeforhandlingen ble gjennomført, og anken til de etterlatte førte frem. Lagmannsretten kom frem til at sjåføren opptrådte grovt uaktsomt og tilkjente hver av de etterlatte kr 125 000 i oppreisning. De etterlatte opplevde for det første en grundig behandling av saken under ankeforhandlingen, og det ble avsagt en grundig og velskrevet dom.

Med henvisning til at vilkårene for å nekte en anke fremmet er så strenge illustrerer eksempelet at i alle fall forberedende dommers syn på spørsmålet er på kollisjonskurs med gjeldende rett. For de etterlatte ville det fått store konsekvenser hvis deres anke hadde blitt nektet fremmet.

Lovens utgangspunkt er at man har krav på å få sin anke behandlet av lagmannsretten, og Høyesterett har i avgjørelsen fra i år slått fast at terskelen for å nekte en anke fremmet er “meget høy”, jf. HR- 2021-2058-A, avsnitt 26.

Lagmannsretten bør gjennomgå sine rutiner vedrørende ankesiling i sivile saker, og passe på at det føres en praksis som er i tråd med gjeldende rett. Slik Høyesterett fremhever i avsnitt 36 i avgjørelsen fra oktober i år er det avgjørende om det i den enkelte saken er grunnlag for å nekte anken fremmet med de strenge krav som gjelder, men ankesilingen må i alle fall ikke brukes som et middel for å få restansene ned.

Les artikkelen på Advokatbladets nettsider her.

Faximile fra Advokatbladet, Ankesiling i sivile saker - Christian Lundin

Faximile fra Advokatbladet (nr. 9/2021), Ankesiling i sivile saker – Advokat (H) Christian Lundin

Relaterte saker

  • Prinsipiell avgjørelse fra Høyesterett om erstatningsutmålingen ved pasientskade

  • Nye elsparkesykkel-regler i 2022